mandag 29. oktober 2007

Min hverdag i Rwanda
















Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.












Etter denne timen, starter selve arbeidsdagen. Her har vi forskjellig opplegg for hver ukedag. Tirsdager holder vi en 45 minutters økt med engelskundervisning for hver vår gruppe av ungdommene på sentret. Her snakker vi virkelig å starte fra bunnen av, da mange av disse ikke engang kan ordene ”yes” og ”no”. Det er med andre ord en veldig givende jobb å ha, da engelsk stadig blir viktigere også i Rwanda.

Onsdager er dagen for hjemmebesøk. Etter devotion drar vi til forskjellige steder i Gikondo for å besøke familer som AMU støtter. Dette er virkelig inntrykksfulle dager, da vi kommer inn i hjem der både mor og barn er smittet at HIV, faren har kanskje dødd av aids. Det er en veldig sterk opplevelse å sitte på en hard trebenk inne i et lite murhus med nakne vegger, ruglete gulv, og et hullete blikktak, og snakke med en mor som ikke hadde hatt mulighet til å gi sine barn mat, skolegang eller medisiner om det ikke hadde vært for AMUs støtte. Når vi kommer hjem fra slike besøk skal det skrives en liten rapport fra hver familie vi har vært til, og deretter er det kor. Åse Marie og jeg har de siste kortimene lært bort en engelsk sang til stor glede for ungdommene på sentret, så det er noe vi kommer til å fortsette med.

Torsdager er satt av til å være oppe i et bittelite hus 5 minutter fra AMUs hovedlokaler. I dette lille huset finnes det bøker og spill, og rundt huset er det en liten hage. Hit kommer barn i alle aldere for å lese, leke, snakke sammen og spille spill, og Åse Marie og jeg får virkelig brynet vår kinyarwanda, da de fleste av disse ungene ikke snakker et ord fransk eller engelsk. Reglene i UNO ble forsøkt forklart med gestikulering, men da hverken jeg eller Åse lenger forstår noe som helst av reglene det blir spilt etter, antar jeg at forsøket var mer eller mindre mislykket. Barna som kommer er ubekrivelig nydelige, og dette er en av de mest givende dagene i uka. Gleder meg til kinyarwandaen sitter litt bedre, slik at kommunikasjonen blir lettere.

Fredag er dagen for sport, og er en veldig herlig dag. Vi møter ungdommene fra sentret på en basketballbane 40 minutters gange fra huset vårt, og her spilles det for harde livet fram til klokka 11. Bare det å oppholde seg på banen i disse timene er en opplevelse i seg selv, da spillestilen til tider minner mistenkelig mye mer på rugby enn basketball. Det er også veldig artig å se at disse jentene på sentret som nesten aldri har gått i annet enn skjørt har funnet brorens gamle bukse for å være med å spille.



Annenhver lørdag er vi med på AMUs program for barn smittet med HIV. Her møter vi barn i alle aldre med en livsgnist uten like, som synger, spiller spill, tegner, danser og leker. Jeg tror verken jeg eller Åse har innsett mange av disse barnas situasjon, for det er en veldig uvirkelig tanke der vi sitter omringet av små nysgjerrige nøster med store brune dådyrøyne som alle skal ta på håret ditt, prøve å skrape bort føflekkene dine og lære deg navn på kroppsdelene på kinyarwanda. Jeg ser at dette opplegget som AMU holder, virkelig utgjør en forskjell disse barna, da de her kan få lov til å være barn uten bekymringer og begrensninger.




- GORILLASAFARI-


Så må jeg skrive noen få ord og min og Åses første virkelige turisttur. Etter å ha vært landsbyen store, hvite attraksjon i en måned, var det veldig deilig å endelig gli inn ubemerket mellom tyskere og svensker på gorillatracking. Vi dro til byen Ruhengeri fredagkveld med Åses venninne og hennes klassevenninne som begge kom rett fra en skoletur i Uganda. Her fant vi oss et lite hotellrom. Gorillatrackinga startet neste morgen klokka 07.00, så mye soving ble det ikke. Ikledd regnjakke og fjellsko gikk turen opp igjennom jorder og åkre, og opp til skogen. For min del var faktisk denne turen høydepunktet ved trackinga. Naturen var helt ubeskrivelig. Som familiens svarte får når det gjelder entusiasme for aktiviteter utendørs, var dette første gang jeg bokstavelig talt har blitt målbundet av en naturopplevelse. De mektige vulkanene bekledt med et irrgrønt teppe av trær.. Det var helt ubeskrivelig. Møtet med gorillaene var også en opplevelse jeg virkelig kommer til å huske. Hr. Silverback med sine 11 koner og et utall barn som svinget seg i ekte tarzanstil rundt i trærne, gjorde inntrykk. Det faktum at vi kom ikke mindre enn en meter unna, gjorde opplevelsen enda mer minneverdig. Rwanda har satt inne en veldig streng politikk nå for å berge disse siste gjenlevende gorillaene, som blant annet er truet av krypskyttere.




Da tålmodigheten til kafeen med tråløst internett som vi sitter på er tøyd og bøyd rimelig heftig nå, tror jeg at jeg må avslutte innlegget her.. Jeg tar det at de har kommet med regninga og stadig gir oss granskende blikk som et lite hint om at å sitte her i 3 timer er litt i lengste laget..

7 kommentarer:

Per Oddvin Stornes sa...

Heisann! Ser ut som dere har en interessant og ganske hard arbeidsuke! Spennende å lese:) Lurer på en liten ting, om du kommer over en suvenirbutikk med et shotteglass hvor det står Rwanda på, kunne du kjøpt det til meg? Jeg var FOKUS-student i fjor i Uganda, og vi var en helg i Kigali, men hadde ikke nok tid til å lete så mye etter det da. Jeg reiser tilbake til Uganda i 3 uker i februar-mars. Gleder meg sykt!

Thiago sa...

It seems that this is a good routine!
I miss you and Sak as well.

Miriam sa...

en flott gorilla og en pen pike. den perfekte match. :)

artig aa se at dere har det bra.

klem

Sak Li in Oslo, Norway sa...

You are beautiful but still not much Ha Ha Ha Joking

Sak Li in Oslo, Norway sa...

I miss you toooooo much my girlfriend

Suramit sa...

same same not diffirent.May God be with you and bless you support you too!

pam2rya sa...

Letter O...o...o..da. Ja u shd be doing gr8..not on all that sightseeing!!! uhhm. Stor klem.