Can't stand me now

En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).. Ja, for ikke å glemme den beryktede ”vekta”. Enhver flyplassarbeiders triumfkort når de forunderlig nok ikke finner noe annet å ta oss på. Som om ikke ordet ”overvekt” har fått hard nok medfart i samfunnet for øvrig, blir begrepet enda mer fryktet når det kommer til flyplasser og innsjekking. Her må man betale. For hver kilo overvekt venter en nett, liten sum som flere enn meg mistenker blir satt av personen i skranken fritt ut i fra dagsform og humør. På toppen av det hele kan ikke strategien om at ”mamma sender det jeg glemmer” benyttes som en sårt trengt backup-plan. Av pakkene mamma sender, kommer ca én av tre fram. Gjerne etter et par opphold på varierende varighet i andre land.

Premissene er dermed satt: Bagasjen skal ikke veie over 20kg, skal ikke inneholde noe som på noen måte kan benyttes til terrorvirksomhet (gjentar det fryktinngytende eksemplet med yoghurten), og den skal inneholde alt jeg kommer til å trenge i de neste SYV månedene på et fremmed kontinent, i et fremmed land, med en fremmed kultur. Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…

Go Oda!..

Tell The King

Jo, klart det har sin sjarm. Og bli møtt med utropet ”english!” ved hvert måltid om en skulle være så uheldig å plumpe ut med noen norske gloser, eller å gjøre sitt beste for å hindre instinktive motreaksjoner som fremkalles av enkeltes heftige påleggskombinasjoner, for ikke å snakke om manges evige fasinasjon for stillheten som oppstår når en slår med bestikket på glasset. Klart det er sjarmerende. Det er få andre steder at en så rik språkvariasjon florerer i gangene, og at de fleste kan si et eller annet (dog til tider mer eller mindre heldige fraser) på 4-5 andre språk, som på Hald.

Det er ikke viljen til å lære om andre kulturer og skikker det skal stå på, selv om ulikhetene også er tydelige. På andre kjenner en seg selv, sies det. Det tror jeg kan stemme. Ikke visste jeg at jeg var en så til de grader brødspisende, sjenert og hårete person, som frustrerte utbrudd fra internasjonale elever har antydet om oss innbyggere i deres nye vertsland. Liksom vi har innført begrepet ”african-time”, har de innført regelen om ”norwegian-distance”. Underbygget av en meget treffende sketsj om den norske busskulturen, begynner jeg å se at de har et poeng. Oppholdet på Hald er med andre ord veldig, veldig lærerikt Også utenfor skoletimene. Kanskje spesielt da.(uten å på noen måte fornærme skoletimene).

Men. Det er et ”men” her. Til tross for alt dette som må være enhver sosialantropologs våte drøm, så skal det sies at situasjonen også krever. Det å, for en dialektglad trønderjente, starte de tidlige morgentimer med å på stotrende engelsk kaste seg inn i hete diskusjoner om flerkoneri og homofili, samtidig som brødskiver dandert med både makrell i tomat, brunost og syltetøy pryder frokostbordet, kan sees på som en liten forandring fra trygge, forutsigbare dager i Trønderlagen.

Inntrykkene på Hald kommer 24-7. På mange måter kan den tida her ses på som en veldig light-versjon av det som kommer til å møte oss om et par uker, når vi er ute på praksisplassene våre. Ny dagsrytme, nytt språk, nye mennesker og nye skikker, kommer til å bli elementer vi må forholde oss til, enten vi ønsker det eller ikke. Den store forskjellen er at vi nå har mulighet til å trekke oss tilbake. (hva angår de norske studentene, vel og merke). I skrivende øyeblikk sitter den dialektglade trønderjenta i huset sitt i Trondheim. Her har hun trukket seg tilbake med alle inntrykkene, og fordøyer dem litt om litt. Hun er i kjente omgivelser, og vaser rundt med gamle venner fra tidlig til sent, og omgir seg med hjemkjære elementer som skinnvesten og trøndersoddet. Moralen i dette innlegget er ikke at ”borte er bra, men hjemme best”, men heller noe slikt som at ”borte er borte, og hjemme er hjemme”. Så kan man stille seg spørsmålet om hva som skjer under praksisoppholdet, når ”borte” plutselig skal bli ”hjemme”, og omvendt...

Les temps avant..

Omkring 70 elever trasker daglig rundt i de ærverdige bygningene på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Stadig med et større snev av utålmodighet. Tida på Hald kan sies å være en forberedelsestid for de neste 7 månedene. En tid som skal gjøre oss klare til 7 måneder med frivellig arbeid i et fremmed land. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt enormt lyst til å bare pakke kofferten min og reise, uten all denne snakkinga og læringa. Samtidig har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt i full fortvilelse at jeg burde vært her minst ett år som å i det hele tatt være i nærheten av å være det minste forberedt til det som venter.



Jeg hadde nok ikke trodd for ett år siden, at jeg den første gangen jeg flyttet hjemmefra kom til å flytte til et annet kontinent med ei jente jeg ble kjent med kun 6 uker før avreise.. Flytte til et helt fremmed land med et ukjent språk, en ny kultur, og en veldig sår fortid. Men det er altså tilfellet. I Rwanda står en liten, "kummerlig" leilighet å venter på meg om min kjære reisevenn Åse Marie, og i den skal vi tilbringe de neste 7 månedene. Dagene skal vi tilbringe på et barnehjem, og på et senter for mødre med HIV/aids. Ut i fra det vi har hørt så langt, er arbeidsoppgavene endel opp til oss selv. Vi skal mest sannsynlig gi barna på barnehjemmet noe fransk og engelskundervisning, være en hjelp og støtte for både ungene og mødrene på sentret, og kanskje arrangere endel aktiviteter og arrangementer. Jeg kunne ikke drømt om en mer givende jobb..



Men så var det denne ventetida da.. All denne informasjonen, alle rådene og forberedelsene. Jeg vet med meg selv at uansett hvor utålmodig jeg er på å komme meg på flyet nå, kommer jeg til å være uendelig glad for all den kunnskapen kurset på Hald har gitt meg når jeg står i Rwanda med kofferten i hånda, og prøver å gestikulere til forbipasserende at jeg trenger hjelp til å finne en taxi..