Vi kan si oss enige i at livet er det som er mellom at du blir født og at du dør. Siden dette er et kåseri, og dermed enveiskommunikasjon hvor dere som lesere ikke på noen som helst måte har mulighet til å uttrykke uenighet, misnøye eller meninger forøvrig, velger jeg å anta at vi er skjønt enige i mine konklusjoner. Altså, livet er det som er mellom at du er født og du dør. Hva består så livet av? Jo, livet består av tid. Fortsatt enige? Flott, jeg tenkte meg det.
Livet består av tid. Tid er det som fyller livet. Når vi stiller oss det berømmelige spørsmålet om hva som er meninga med livet, må vi altså ta fenomenet tid i betraktning. Og da kommer vi til noe interessant. I Vesten har vi jo definert ordet ”tid” for lenge siden. At tid er penger har blitt allmennkunnskap i disse dager. Tid er penger.
Dere av leserne som har tatt realfag på videregående vil ha en klar fordel i det kommende resonnementet, for her skal jeg forklare mine tanker med ei likning. Følg med nå. Om A = B og B = C kan man slå fast at A = C. Forklaring for dere mindre begavede som tok valgfagene sosiologi og psykologi følger, så ikke gi opp: Vi har i dette kåseriet slått fast at livet består av tid. Livet = Tid. Vi fant også ut at Tid = Penger. Dermed kan vi trekke slutningen at Livet = Penger. Jeg nyter atter en gang godt av sjangerprivilegiet enveiskommunikasjon og antar at denne likningen er forstått, akseptert og likt. Kjempe bra, folkens!
Det er ikke vanskelig å se hvordan denne konklusjonen påvirker samfunnet vårt i dag. Livet er faktisk penger. Vi snakker om karriereklatring, karrierekvinner og karrierebevissthet, og skjuler det bak vårt nye kjæleord ”selvrealisering”. Selvrealisering har blitt ordet som for tiden topper behovspyramider og urbant vokabular. Men når Det Nye og KK gang på gang selger blader hvor foreldre kan lære hvordan de kan få tid til barna sine, bør selv spaltepsykologer sette et spørsmålstegn ved erlik-tegnet samfunnet setter mellom karriere, penger og selvrealisering.
Karrierejag handler mer om forvirring og villeding, spør du meg. Villeding på den måten at jeg tror at iboende i alle mennesker ligger et grunnleggende behov for kjærlighet og nærhet, for de gode samtalene og for å leve. Dessverre er vi lett ledede sjeler som lett forvirres av blinkende lys og gullbarrer, og dette skaper en grådighet i oss som kan bli så sterk at den overkjører våre mest grunnleggende behov. Det er forståelig at folk lar seg lokke, men vi kan spare oss for å kalle det ”selvrealisering”.
Hvor mange er det ikke som setter livet på vent? Først fordi vi går på skole og har mer enn nok med pensum og eksamener. Siden blir vi nyutdannede må gi alt for å klatre oppover rangstigen i arbeidsmarkedet. Deretter higer vi etter forfremmelse, plutselig blir vi gravide og må planlegge bryllup og før vi vet ordet av det sitter vi med ansvaret for 3 småbarn hvis behov på omsorg og kjærlighet på ingen måte passer inn i våre timeplaner. Lange skogsturer med bærbøtte og gummistøvler blir byttet ut med såkalt ”kvalitetstid” hvor mor og far har satt av akkurat nok tid mellom jobbseminaret og kveldskurset til å stable opp familien foran en rosebusk for å knipse bilde til årets julekort.
Og for de som måtte lure: nei, jeg har ikke mistet poenget mitt fullstendig i dette angrepet på vestlige barnefamilier, spaltepsykologer og selvrealisering. Poenget mitt er om vi egentlig kan akseptere at meninga med livet i praksis kan sies å være penger. Og, hvis ikke, kanskje vi bør gå tilbake til punktet ”tid er penger” og gjøre en liten omdefinering? I Afrika blir ikke tiden brukt som et hinder og en fiende, men som et redskap. Tiden blir brukt til å utføre gjerninger. Tid = gjerning. Om vi tar opp likningslogikken fra tidligere, ser vi da at isteden for å konkludere med at livet= penger, blir livet gjerninger i Afrika. Livet = Gjerninger. Klinger ikke det litt bedre?
