fredag 14. september 2007

Tell The King

Jo, klart det har sin sjarm. Og bli møtt med utropet ”english!” ved hvert måltid om en skulle være så uheldig å plumpe ut med noen norske gloser, eller å gjøre sitt beste for å hindre instinktive motreaksjoner som fremkalles av enkeltes heftige påleggskombinasjoner, for ikke å snakke om manges evige fasinasjon for stillheten som oppstår når en slår med bestikket på glasset. Klart det er sjarmerende. Det er få andre steder at en så rik språkvariasjon florerer i gangene, og at de fleste kan si et eller annet (dog til tider mer eller mindre heldige fraser) på 4-5 andre språk, som på Hald.

Det er ikke viljen til å lære om andre kulturer og skikker det skal stå på, selv om ulikhetene også er tydelige. På andre kjenner en seg selv, sies det. Det tror jeg kan stemme. Ikke visste jeg at jeg var en så til de grader brødspisende, sjenert og hårete person, som frustrerte utbrudd fra internasjonale elever har antydet om oss innbyggere i deres nye vertsland. Liksom vi har innført begrepet ”african-time”, har de innført regelen om ”norwegian-distance”. Underbygget av en meget treffende sketsj om den norske busskulturen, begynner jeg å se at de har et poeng. Oppholdet på Hald er med andre ord veldig, veldig lærerikt Også utenfor skoletimene. Kanskje spesielt da.(uten å på noen måte fornærme skoletimene).

Men. Det er et ”men” her. Til tross for alt dette som må være enhver sosialantropologs våte drøm, så skal det sies at situasjonen også krever. Det å, for en dialektglad trønderjente, starte de tidlige morgentimer med å på stotrende engelsk kaste seg inn i hete diskusjoner om flerkoneri og homofili, samtidig som brødskiver dandert med både makrell i tomat, brunost og syltetøy pryder frokostbordet, kan sees på som en liten forandring fra trygge, forutsigbare dager i Trønderlagen.

Inntrykkene på Hald kommer 24-7. På mange måter kan den tida her ses på som en veldig light-versjon av det som kommer til å møte oss om et par uker, når vi er ute på praksisplassene våre. Ny dagsrytme, nytt språk, nye mennesker og nye skikker, kommer til å bli elementer vi må forholde oss til, enten vi ønsker det eller ikke. Den store forskjellen er at vi nå har mulighet til å trekke oss tilbake. (hva angår de norske studentene, vel og merke). I skrivende øyeblikk sitter den dialektglade trønderjenta i huset sitt i Trondheim. Her har hun trukket seg tilbake med alle inntrykkene, og fordøyer dem litt om litt. Hun er i kjente omgivelser, og vaser rundt med gamle venner fra tidlig til sent, og omgir seg med hjemkjære elementer som skinnvesten og trøndersoddet. Moralen i dette innlegget er ikke at ”borte er bra, men hjemme best”, men heller noe slikt som at ”borte er borte, og hjemme er hjemme”. Så kan man stille seg spørsmålet om hva som skjer under praksisoppholdet, når ”borte” plutselig skal bli ”hjemme”, og omvendt...

4 kommentarer:

Kjetil sa...

evig bra skrevet Oda! Trakk på smilebåndet flere ganger spesielt da jeg leste: "Det å, for en dialektglad trønderjente, starte de tidlige morgentimer med å på stotrende engelsk kaste seg inn i hete diskusjoner om flerkoneri og homofili, samtidig som brødskiver dandert med både makrell i tomat, brunost og syltetøy pryder frokostbordet, kan sees på som en liten forandring fra trygge, forutsigbare dager i Trønderlagen.". Tror nok vi får mange utfordringer når vi er rundt omkring i vår kulturrike verden. God helg!

Unknown sa...

Arti å se at du har begynt å blogge Oda. Glede mæ te å følge med kossn de går med en trønder i Rwanda.

Eivind.

Eirik sa...

Jeg liker bloggen din:)

nine sa...

Du skriver så godt og treffende og levende at det er en fryd!