Les temps avant..

Omkring 70 elever trasker daglig rundt i de ærverdige bygningene på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Stadig med et større snev av utålmodighet. Tida på Hald kan sies å være en forberedelsestid for de neste 7 månedene. En tid som skal gjøre oss klare til 7 måneder med frivellig arbeid i et fremmed land. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt enormt lyst til å bare pakke kofferten min og reise, uten all denne snakkinga og læringa. Samtidig har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt i full fortvilelse at jeg burde vært her minst ett år som å i det hele tatt være i nærheten av å være det minste forberedt til det som venter.



Jeg hadde nok ikke trodd for ett år siden, at jeg den første gangen jeg flyttet hjemmefra kom til å flytte til et annet kontinent med ei jente jeg ble kjent med kun 6 uker før avreise.. Flytte til et helt fremmed land med et ukjent språk, en ny kultur, og en veldig sår fortid. Men det er altså tilfellet. I Rwanda står en liten, "kummerlig" leilighet å venter på meg om min kjære reisevenn Åse Marie, og i den skal vi tilbringe de neste 7 månedene. Dagene skal vi tilbringe på et barnehjem, og på et senter for mødre med HIV/aids. Ut i fra det vi har hørt så langt, er arbeidsoppgavene endel opp til oss selv. Vi skal mest sannsynlig gi barna på barnehjemmet noe fransk og engelskundervisning, være en hjelp og støtte for både ungene og mødrene på sentret, og kanskje arrangere endel aktiviteter og arrangementer. Jeg kunne ikke drømt om en mer givende jobb..



Men så var det denne ventetida da.. All denne informasjonen, alle rådene og forberedelsene. Jeg vet med meg selv at uansett hvor utålmodig jeg er på å komme meg på flyet nå, kommer jeg til å være uendelig glad for all den kunnskapen kurset på Hald har gitt meg når jeg står i Rwanda med kofferten i hånda, og prøver å gestikulere til forbipasserende at jeg trenger hjelp til å finne en taxi..