"Hvordan få tid til barna?"

(tittel lånt av KK, Det Nye, Elles, Norsk Ukeblad og VG uten samtykke)

”Hvordan få tid til barna” og ”ta litt tid til deg selv” er overskrifter vi ofte møter i vestlige medier. Her boltrer kvasipsykologer seg på raus spalteplass om vår tids største frykt; tidsklemma. Vi sparer tid som aldri før. Vi innhenter tid, vi kjøper oss tid, vi skal prøve å finne tid og vi har ikke tid. I frykt for å bli et offer for denne tidsklemma, prøver vi å komme tida i forkjøpet ved å få kontroll på den før den får kontroll på oss. Desperat forsøker vi å fange den i klokker, timeplaner og filofaxer. Men forgjeves. Tida ser rett og slett ikke ut til å ville tilpasse seg våre behov uansett hvilke midler vi tyr til. Hvorfor?

Vi kan si oss enige i at livet er det som er mellom at du blir født og at du dør. Siden dette er et kåseri, og dermed enveiskommunikasjon hvor dere som lesere ikke på noen som helst måte har mulighet til å uttrykke uenighet, misnøye eller meninger forøvrig, velger jeg å anta at vi er skjønt enige i mine konklusjoner. Altså, livet er det som er mellom at du er født og du dør. Hva består så livet av? Jo, livet består av tid. Fortsatt enige? Flott, jeg tenkte meg det.

Livet består av tid. Tid er det som fyller livet. Når vi stiller oss det berømmelige spørsmålet om hva som er meninga med livet, må vi altså ta fenomenet tid i betraktning. Og da kommer vi til noe interessant. I Vesten har vi jo definert ordet ”tid” for lenge siden. At tid er penger har blitt allmennkunnskap i disse dager. Tid er penger.

Dere av leserne som har tatt realfag på videregående vil ha en klar fordel i det kommende resonnementet, for her skal jeg forklare mine tanker med ei likning. Følg med nå. Om A = B og B = C kan man slå fast at A = C. Forklaring for dere mindre begavede som tok valgfagene sosiologi og psykologi følger, så ikke gi opp: Vi har i dette kåseriet slått fast at livet består av tid. Livet = Tid. Vi fant også ut at Tid = Penger. Dermed kan vi trekke slutningen at Livet = Penger. Jeg nyter atter en gang godt av sjangerprivilegiet enveiskommunikasjon og antar at denne likningen er forstått, akseptert og likt. Kjempe bra, folkens!

Det er ikke vanskelig å se hvordan denne konklusjonen påvirker samfunnet vårt i dag. Livet er faktisk penger. Vi snakker om karriereklatring, karrierekvinner og karrierebevissthet, og skjuler det bak vårt nye kjæleord ”selvrealisering”. Selvrealisering har blitt ordet som for tiden topper behovspyramider og urbant vokabular. Men når Det Nye og KK gang på gang selger blader hvor foreldre kan lære hvordan de kan få tid til barna sine, bør selv spaltepsykologer sette et spørsmålstegn ved erlik-tegnet samfunnet setter mellom karriere, penger og selvrealisering.

Karrierejag handler mer om forvirring og villeding, spør du meg. Villeding på den måten at jeg tror at iboende i alle mennesker ligger et grunnleggende behov for kjærlighet og nærhet, for de gode samtalene og for å leve. Dessverre er vi lett ledede sjeler som lett forvirres av blinkende lys og gullbarrer, og dette skaper en grådighet i oss som kan bli så sterk at den overkjører våre mest grunnleggende behov. Det er forståelig at folk lar seg lokke, men vi kan spare oss for å kalle det ”selvrealisering”.

Hvor mange er det ikke som setter livet på vent? Først fordi vi går på skole og har mer enn nok med pensum og eksamener. Siden blir vi nyutdannede må gi alt for å klatre oppover rangstigen i arbeidsmarkedet. Deretter higer vi etter forfremmelse, plutselig blir vi gravide og må planlegge bryllup og før vi vet ordet av det sitter vi med ansvaret for 3 småbarn hvis behov på omsorg og kjærlighet på ingen måte passer inn i våre timeplaner. Lange skogsturer med bærbøtte og gummistøvler blir byttet ut med såkalt ”kvalitetstid” hvor mor og far har satt av akkurat nok tid mellom jobbseminaret og kveldskurset til å stable opp familien foran en rosebusk for å knipse bilde til årets julekort.

Og for de som måtte lure: nei, jeg har ikke mistet poenget mitt fullstendig i dette angrepet på vestlige barnefamilier, spaltepsykologer og selvrealisering. Poenget mitt er om vi egentlig kan akseptere at meninga med livet i praksis kan sies å være penger. Og, hvis ikke, kanskje vi bør gå tilbake til punktet ”tid er penger” og gjøre en liten omdefinering? I Afrika blir ikke tiden brukt som et hinder og en fiende, men som et redskap. Tiden blir brukt til å utføre gjerninger. Tid = gjerning. Om vi tar opp likningslogikken fra tidligere, ser vi da at isteden for å konkludere med at livet= penger, blir livet gjerninger i Afrika. Livet = Gjerninger. Klinger ikke det litt bedre?

Min hverdag i Rwanda

Association Mwana Ukundwa starter ubønnhørlig klokka 07.00 hver morgen. Det er det eneste jeg har å utsette på min arbeidsgiver. Klokka ti på sju trasker landsbyen Gikondos to trøtte mozongoer de 15 minuttene til AMUs lokaler. Fra mandag til fredag er disse lokalene fylt med ungdommer fra 15år og oppover til noen og tjue, som iherdig jobber med enten å lage kort eller å sy klær, som senere selges. Ungdommene på prosjektet er her av forskjellige grunner, noen ble foreldreløse etter folkemordet, eller på grunn av HIV/aids, noen er ekstremt fattige, og noen er selv smittet med HIV. Arbeidet AMU gjør for disse, kan ikke beundres nok. Det gir disse ungdommene en meningsfylt hverdag, der de får brukt og utviklet seg selv. Arbeidsdagen deres er, i tillegg til flittig jobbing, fylt med latter, sang og dans. Det fører meg tilbake til min og Åses dag på sentret. Vi starter dagen med én times devotion, der bibellesing, sang og keyboardsynth er de dominerende elementene. En myk start på dagen.

Etter denne timen, starter selve arbeidsdagen. Her har vi forskjellig opplegg for hver ukedag. Tirsdager holder vi en 45 minutters økt med engelskundervisning for hver vår gruppe av ungdommene på sentret. Her snakker vi virkelig å starte fra bunnen av, da mange av disse ikke engang kan ordene ”yes” og ”no”. Det er med andre ord en veldig givende jobb å ha, da engelsk stadig blir viktigere også i Rwanda.

Onsdager er dagen for hjemmebesøk. Etter devotion drar vi til forskjellige steder i Gikondo for å besøke familer som AMU støtter. Dette er virkelig inntrykksfulle dager, da vi kommer inn i hjem der både mor og barn er smittet at HIV, faren har kanskje dødd av aids. Det er en veldig sterk opplevelse å sitte på en hard trebenk inne i et lite murhus med nakne vegger, ruglete gulv, og et hullete blikktak, og snakke med en mor som ikke hadde hatt mulighet til å gi sine barn mat, skolegang eller medisiner om det ikke hadde vært for AMUs støtte. Når vi kommer hjem fra slike besøk skal det skrives en liten rapport fra hver familie vi har vært til, og deretter er det kor. Åse Marie og jeg har de siste kortimene lært bort en engelsk sang til stor glede for ungdommene på sentret, så det er noe vi kommer til å fortsette med.

Torsdager er satt av til å være oppe i et bittelite hus 5 minutter fra AMUs hovedlokaler. I dette lille huset finnes det bøker og spill, og rundt huset er det en liten hage. Hit kommer barn i alle aldere for å lese, leke, snakke sammen og spille spill, og Åse Marie og jeg får virkelig brynet vår kinyarwanda, da de fleste av disse ungene ikke snakker et ord fransk eller engelsk. Reglene i UNO ble forsøkt forklart med gestikulering, men da hverken jeg eller Åse lenger forstår noe som helst av reglene det blir spilt etter, antar jeg at forsøket var mer eller mindre mislykket. Barna som kommer er ubekrivelig nydelige, og dette er en av de mest givende dagene i uka. Gleder meg til kinyarwandaen sitter litt bedre, slik at kommunikasjonen blir lettere.

Fredag er dagen for sport, og er en veldig herlig dag. Vi møter ungdommene fra sentret på en basketballbane 40 minutters gange fra huset vårt, og her spilles det for harde livet fram til klokka 11. Bare det å oppholde seg på banen i disse timene er en opplevelse i seg selv, da spillestilen til tider minner mistenkelig mye mer på rugby enn basketball. Det er også veldig artig å se at disse jentene på sentret som nesten aldri har gått i annet enn skjørt har funnet brorens gamle bukse for å være med å spille.

Annenhver lørdag er vi med på AMUs program for barn smittet med HIV. Her møter vi barn i alle aldre med en livsgnist uten like, som synger, spiller spill, tegner, danser og leker. Jeg tror verken jeg eller Åse har innsett mange av disse barnas situasjon, for det er en veldig uvirkelig tanke der vi sitter omringet av små nysgjerrige nøster med store brune dådyrøyne som alle skal ta på håret ditt, prøve å skrape bort føflekkene dine og lære deg navn på kroppsdelene på kinyarwanda. Jeg ser at dette opplegget som AMU holder, virkelig utgjør en forskjell disse barna, da de her kan få lov til å være barn uten bekymringer og begrensninger.

- GORILLASAFARI-

Så må jeg skrive noen få ord og min og Åses første virkelige turisttur. Etter å ha vært landsbyen store, hvite attraksjon i en måned, var det veldig deilig å endelig gli inn ubemerket mellom tyskere og svensker på gorillatracking. Vi dro til byen Ruhengeri fredagkveld med Åses venninne og hennes klassevenninne som begge kom rett fra en skoletur i Uganda. Her fant vi oss et lite hotellrom. Gorillatrackinga startet neste morgen klokka 07.00, så mye soving ble det ikke. Ikledd regnjakke og fjellsko gikk turen opp igjennom jorder og åkre, og opp til skogen. For min del var faktisk denne turen høydepunktet ved trackinga. Naturen var helt ubeskrivelig. Som familiens svarte får når det gjelder entusiasme for aktiviteter utendørs, var dette første gang jeg bokstavelig talt har blitt målbundet av en naturopplevelse. De mektige vulkanene bekledt med et irrgrønt teppe av trær.. Det var helt ubeskrivelig. Møtet med gorillaene var også en opplevelse jeg virkelig kommer til å huske. Hr. Silverback med sine 11 koner og et utall barn som svinget seg i ekte tarzanstil rundt i trærne, gjorde inntrykk. Det faktum at vi kom ikke mindre enn en meter unna, gjorde opplevelsen enda mer minneverdig. Rwanda har satt inne en veldig streng politikk nå for å berge disse siste gjenlevende gorillaene, som blant annet er truet av krypskyttere.

Da tålmodigheten til kafeen med tråløst internett som vi sitter på er tøyd og bøyd rimelig heftig nå, tror jeg at jeg må avslutte innlegget her.. Jeg tar det at de har kommet med regninga og stadig gir oss granskende blikk som et lite hint om at å sitte her i 3 timer er litt i lengste laget..

saa, omsider et lite livstegn.. grunnet en fullpakket timeplan og en elektrisitet med tendens til aa stadig kutte av grunnet regntida, blir det litt vanskelig med jevnlig bloggoppdatering...

rwanda er kort og godt nydelig. jeg stortrives baade med jobb, menneskene, nabolaget og kulturen. dette til tross for at jeg og aase marie til stadighet har tatt oss i aa nynne paa sangen -du vekker ae sjeal og foeler deg helt alene, du tenker at naa, det er naa du maa staa for det du gjoer sjael, skaffe rae mat, aleine, finne rae jobb aleine (..)-. saerlig biten med mat har vi faat erfart som litt mer komplisert enn de glade dager med stekeovn i moderlandet. her kokes alt paa vaar lille baerbare komfyr med to plater som staar i hjoernet i stua. da vi ikke har kjoeleskap, maa maten handles inn hver dag. vi har selvsagt proevd aa strekke det til baade to og tre dager med oppbevaring av diverse matvarer, noe som uten unntak har resultert i maurinvasjon. en annen utfordring for to jenter som kommer rett fra hus med baade mor og vaskemaskin, er klesvasken. jeg brukte forleden droyt 2 timer for aa vaske 5 klesplagg, noe som virker rimelig demotiverende naar dungen med skittentoysvask inneholder det mangedobbelte.. for min egen selvtillithets skyld, og til dels for motivasjonen, har jeg dratt konklusjonen at jeg har en liten smule aa innhente paa teknikken.. det er jo tross alt bare de foerste ukene enda..

men nok skildrende tirader om mine heltemodige husmorsdaader. (for denne gang, vel og merke).

litt om rwanda.. rwanda er overraskende likt bilde jeg har av afrika. her er det varmt, baade klimaet og folkene, det er roed sand, og langs veiene gaar modre med barn paa ryggen og bananer paa hodet. i nabolaget vaart er vi de eneste hvite, noe som resulterer i en heftig stirring, og barn saa vel som voksne roper stoett og staig -mozongo- etter oss.. det vaerste er jo at vi har begynt aa lystre dette..

bilder og mer kommer senere,, man maa visst gaa naa..

Can't stand me now

En håpløs situasjon for et eksemplar av arten ”uhelbredelig distré”. Jeg har forgjeves lett desperat etter veier utenom, men innser nå at det bare er å bite tennene sammen, og ta fatt på dette uovervinnelige prosjektet. Jeg skal nemlig pakke. Og ikke pakke som i å pakke for en helgatur eller ferie. Jeg skal pakke for å flytte. Og som om ikke det var nok, så skal flyttelasset først gå gjennom argusøynene til kverrulant-glade flyplassarbeidere med lange lister over potensielle terrorvåpen (jeg nevner i fleng; strikkepinner, shampoflasker og yoghurter (sistnevnte nevnes med ekstra sår mine, da denne forbrytelsen ble begått av undertegnede for ikke lenge siden, men en ubønnhørlig inndragelse som resultat)).. Ja, for ikke å glemme den beryktede ”vekta”. Enhver flyplassarbeiders triumfkort når de forunderlig nok ikke finner noe annet å ta oss på. Som om ikke ordet ”overvekt” har fått hard nok medfart i samfunnet for øvrig, blir begrepet enda mer fryktet når det kommer til flyplasser og innsjekking. Her må man betale. For hver kilo overvekt venter en nett, liten sum som flere enn meg mistenker blir satt av personen i skranken fritt ut i fra dagsform og humør. På toppen av det hele kan ikke strategien om at ”mamma sender det jeg glemmer” benyttes som en sårt trengt backup-plan. Av pakkene mamma sender, kommer ca én av tre fram. Gjerne etter et par opphold på varierende varighet i andre land.

Premissene er dermed satt: Bagasjen skal ikke veie over 20kg, skal ikke inneholde noe som på noen måte kan benyttes til terrorvirksomhet (gjentar det fryktinngytende eksemplet med yoghurten), og den skal inneholde alt jeg kommer til å trenge i de neste SYV månedene på et fremmed kontinent, i et fremmed land, med en fremmed kultur. Hittil har jeg lagt fram én mobillader, én rull sportsteip og to melkesjokolader…

Go Oda!..

Tell The King

Jo, klart det har sin sjarm. Og bli møtt med utropet ”english!” ved hvert måltid om en skulle være så uheldig å plumpe ut med noen norske gloser, eller å gjøre sitt beste for å hindre instinktive motreaksjoner som fremkalles av enkeltes heftige påleggskombinasjoner, for ikke å snakke om manges evige fasinasjon for stillheten som oppstår når en slår med bestikket på glasset. Klart det er sjarmerende. Det er få andre steder at en så rik språkvariasjon florerer i gangene, og at de fleste kan si et eller annet (dog til tider mer eller mindre heldige fraser) på 4-5 andre språk, som på Hald.

Det er ikke viljen til å lære om andre kulturer og skikker det skal stå på, selv om ulikhetene også er tydelige. På andre kjenner en seg selv, sies det. Det tror jeg kan stemme. Ikke visste jeg at jeg var en så til de grader brødspisende, sjenert og hårete person, som frustrerte utbrudd fra internasjonale elever har antydet om oss innbyggere i deres nye vertsland. Liksom vi har innført begrepet ”african-time”, har de innført regelen om ”norwegian-distance”. Underbygget av en meget treffende sketsj om den norske busskulturen, begynner jeg å se at de har et poeng. Oppholdet på Hald er med andre ord veldig, veldig lærerikt Også utenfor skoletimene. Kanskje spesielt da.(uten å på noen måte fornærme skoletimene).

Men. Det er et ”men” her. Til tross for alt dette som må være enhver sosialantropologs våte drøm, så skal det sies at situasjonen også krever. Det å, for en dialektglad trønderjente, starte de tidlige morgentimer med å på stotrende engelsk kaste seg inn i hete diskusjoner om flerkoneri og homofili, samtidig som brødskiver dandert med både makrell i tomat, brunost og syltetøy pryder frokostbordet, kan sees på som en liten forandring fra trygge, forutsigbare dager i Trønderlagen.

Inntrykkene på Hald kommer 24-7. På mange måter kan den tida her ses på som en veldig light-versjon av det som kommer til å møte oss om et par uker, når vi er ute på praksisplassene våre. Ny dagsrytme, nytt språk, nye mennesker og nye skikker, kommer til å bli elementer vi må forholde oss til, enten vi ønsker det eller ikke. Den store forskjellen er at vi nå har mulighet til å trekke oss tilbake. (hva angår de norske studentene, vel og merke). I skrivende øyeblikk sitter den dialektglade trønderjenta i huset sitt i Trondheim. Her har hun trukket seg tilbake med alle inntrykkene, og fordøyer dem litt om litt. Hun er i kjente omgivelser, og vaser rundt med gamle venner fra tidlig til sent, og omgir seg med hjemkjære elementer som skinnvesten og trøndersoddet. Moralen i dette innlegget er ikke at ”borte er bra, men hjemme best”, men heller noe slikt som at ”borte er borte, og hjemme er hjemme”. Så kan man stille seg spørsmålet om hva som skjer under praksisoppholdet, når ”borte” plutselig skal bli ”hjemme”, og omvendt...

Les temps avant..

Omkring 70 elever trasker daglig rundt i de ærverdige bygningene på Hald Internasjonale Senter i Mandal. Stadig med et større snev av utålmodighet. Tida på Hald kan sies å være en forberedelsestid for de neste 7 månedene. En tid som skal gjøre oss klare til 7 måneder med frivellig arbeid i et fremmed land. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt enormt lyst til å bare pakke kofferten min og reise, uten all denne snakkinga og læringa. Samtidig har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt i full fortvilelse at jeg burde vært her minst ett år som å i det hele tatt være i nærheten av å være det minste forberedt til det som venter.



Jeg hadde nok ikke trodd for ett år siden, at jeg den første gangen jeg flyttet hjemmefra kom til å flytte til et annet kontinent med ei jente jeg ble kjent med kun 6 uker før avreise.. Flytte til et helt fremmed land med et ukjent språk, en ny kultur, og en veldig sår fortid. Men det er altså tilfellet. I Rwanda står en liten, "kummerlig" leilighet å venter på meg om min kjære reisevenn Åse Marie, og i den skal vi tilbringe de neste 7 månedene. Dagene skal vi tilbringe på et barnehjem, og på et senter for mødre med HIV/aids. Ut i fra det vi har hørt så langt, er arbeidsoppgavene endel opp til oss selv. Vi skal mest sannsynlig gi barna på barnehjemmet noe fransk og engelskundervisning, være en hjelp og støtte for både ungene og mødrene på sentret, og kanskje arrangere endel aktiviteter og arrangementer. Jeg kunne ikke drømt om en mer givende jobb..



Men så var det denne ventetida da.. All denne informasjonen, alle rådene og forberedelsene. Jeg vet med meg selv at uansett hvor utålmodig jeg er på å komme meg på flyet nå, kommer jeg til å være uendelig glad for all den kunnskapen kurset på Hald har gitt meg når jeg står i Rwanda med kofferten i hånda, og prøver å gestikulere til forbipasserende at jeg trenger hjelp til å finne en taxi..